Den koreanske uavhengighetsbevegelsen

Den koreanske uavhengighetsbevegelsen (koreansk hanja: 抗日運動; hangeul: 항일운동; revidert romanisering: Hangil Undong eller 獨立運動; 독립운동; Dongnip Undong; japansk: 朝鮮独立運動; Chōsen dokuritsu undō) betegner den koreanske motstanden mot den økende japanske innflytelsen i landet og siden det japanske kolonistyret i Korea fra ca. 1895 til 1945.

Kongedømmet Joseon ble på slutten av 1800-tallet utsatt for press fra fremmede makter. Etter den japanske seieren i den første kinesisk-japanske krig i 1895 ble Korea løsrevet fra sine bånd til Qing-dynastiets Kina, og etter en ny japansk seier i den russisk-japanske krig i 1905, ble den russiske innflytelsen i Korea fjernet, og Korea ble gjennom Eulsatraktaten ble Korea et japansk protektorat. Fem år senere, i 1910, ble Korea annektert som en del av Japan gjennom den japansk-koreanske annekteringstraktaten.

Japan forsøkte aktivt å undertrykke den koreanske kulturen, blant annet ved å tvinge koreanere til å måtte bruke japanske navn, samtidig som koreanere ble oppfordret til å jobbe hardt for det japanske keiserriket uten å nyte samme politiske og økonomiske rettigheter som etniske japanere i Japan og den stadig økende japanske befolkningen i Korea, noe som førte til koreansk motstand mot annekteringen. Motstanden inkluderte både væpnet kamp fra såkalte rettskafne armeer og geriljaer, særlig i begynnelsen av perioden, både i selve Korea og i Mandsjuria, som i slaget ved Qingshanli, utkjempet i 1920 i Jílín i Mandsjuria, og ikke-voldelige demonstrasjoner, som den landsdekkende 1. mars-bevegelsen i 1919, som ble voldelig slått ned av japanerne. Estimert 50.000 koreanere i små grupper tok del i væpnede kamper mot japanerne i 1907-9, og omtrent 17.690 koreanere mistet livet i væpnet kamp mot den japanske okkupasjonen.

Etter 1. mars-bevegelsen gjorde de japanske styresmaktene det stadig vanskeligere for koreanere å motsette seg det japanske styret, men likevel ble det fremdeles opprettet stadig nye antijapanske organisasjoner, både nasjonalistiske og kommunistiske/sosialistiske, som til dels hadde store problemer med indre samhold, og studenter og kristne spilte ofte en viktig rolle i disse. Disse bevegelsenes mål var gjerne også nasjonsbygging i tillegg til uavhengighet. Også gjennom nye kulturelle bevegelser uttrykket koreanerne sin misnøye mot det japanske styret og et ønske om å verne koreansk kultur.

Koreanske organisasjoner i utlandet, først og fremst i det nasjonalistiske Kina, men også i Amerikas forente stater og det japanske fastlandet, spilte også en viktig rolle. Eksilkoreanerne, hvorav mange hadde flyktet fra det japanske styret, opprettet i Kina Koreas eksilregjering, men som mange andre koreanske organisasjoner var denne mye preget av indre strid.

Japan ble militært beseiret i Stillehavskrigen fra 1937 til 1945, og en del av fredsbetingelsene var at Japan skulle miste sine oversjøiske territorier. Etter at Korea ble uavhengig fra alliert okkupasjon som Republikken Korea i sør og Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord i 1948, har 15. august blitt en fridag til minne om uavhengigheten. Flere Loreanere hadde i denne krigen kjempet mot Japan under kinesisk kommando. Gwangbokjeol (광복절) i Sør-Korea og Chogukhaebang'ŭi nal (조국해방의 날) i Nord-Korea. De to koreanske statenes første statsledere, Gim Ilseong og Yi Seungman, var begge kjent for sitt arbeid i uavhengighetsbevegelsen (Gim Ilseung tok til dels æren for bedriftene til andre motstandsmenn kjent under samme navn).

Ulike grupper

De ulike gruppene som var involvert i den koreanske uavhengighetskampen inkluderte:

Ledere

Kilder

• Andrew C. Nahm: Korea, Tradition & Transformation, A History og the Korean People.