Mekanisk ventilering

Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Må ikke forveksles med mekanisk ventilasjon, en type ventilasjonsanlegg

Mekanisk ventilering er innen medisin en måte å assistere eller erstatte spontan pusting. Mekanisk ventilering kan være livreddende, og er en grunnleggende del av hjerte-lunge-redning, intensivmedisin og -sykepleie, og anestesi. Mekanisk ventilering kan grovt deles opp i invasiv og ikke-invasiv ventilering. Mekanisk ventilering kan utføres enten ved hjelp av en bag koblet til masken eller trachealtuben som man klemmer manuelt på, eller ved hjelp av en respirator.

Klinisk bruk

Mekanisk ventilering brukes når pasientens spontane pusting er utilstrekkelig eller fraværende. Dette kan skje på grunn av forgiftning, hjertestans, nevrologiske sykdommer, hodeskader, paralyse av pustemusklene (Guillain-Barré syndrom), ryggmargskade, eller effekten av anestesi- eller muskelavslappende legemidler. Diverse lungesykdommer som lungeødem og KOLS, skader på brystkassen som for eksempel brukne ribbein, hjertesvikt, sepsis og sjokk, kan også være indikasjoner for mekanisk ventilering.

Avhengig av situasjonen kan mekanisk ventilering opprettholdes i alt fra noen minutter til flere år. Etter rutinemessig anestesi er det sjelden et problem å starte spontan respirasjon igjen, mens det kan ta uker eller måneder å avvenne en intensivpasient etter langvarig ventilering. Noen pasienter får aldri igjen evnen til å puste, og trenger permanent mekanisk ventilering. Dette er ofte tilfelle ved store hjerneskader, ryggmargskader eller nevrologiske sykdommer.

Ikke-invasiv ventilering

Ikke-invasiv ventilering brukes for å assistere ventilering uten å måtte intubere pasienten. Dette oppnås ved å bruke en maske som dekker enten både munn og nese, kun nesen, eller hele ansiktet, og enten kontinuerlig positivt luftveistrykk (CPAP) eller tofasisk positivt luftveistrykk (BIPAP).